En tanke om “Halvgudene

  1. Den spennende ferden over øyriket «Tiladnen»

    Dina, Balder og Thea tror de lever et normalt liv i Oslo. Plutselig blir livet deres snudd på hodet, ettersom trillingene på 13-årsdagen sin oppdager at de får flere overnaturlige evner og krefter. «Jeg er ikke fra denne verdenen, og det er ikke dere heller», forklarer faren. Han har innkalt til et møte ved frokostbordet. Dette er starten på den farefulle ferden over øyriket «Tiladnen».

    Forfatteren Mari Moen Holsve er god til å skrive variert og utvide øyeblikkene i denne fantasyboka. Boken «Halvgudene» er trolig rettet mot ungdommer på trillingenes alder, fordi det er spennende uten å være for vanskelig å lese. Skrivestilen til Holsve gjør boken ekstra spennende. «Vent! Kommanderte Dimyne. Hun stakk hodet under vann igjen og stivnet til. Nå så hun det også: beistet var på vei rett opp mot dem.» fra s. 114, er et godt eksempel på kreativiteten i setningene.

    Det skjer små høydepunkter flere steder i boken, noe som gjør at det var vanskelig å forstå hvor det store høydepunktet var. Derfor ble det også en litt brå slutt, og ikke så god løsning på det store problemet. Budskapet i boka er at barn skal forstå at mennesker er forskjellige og annerledes. Alle er ikke like. Her er for eksempel barna født av en gud.

    Ideen om at det skal skje noe når man går over fra barn til ungdom er brukt i mange bøker. Uansett kan man si at resten av boken er ganske egenartet og original. Med alle de nye ordene på mennesker og steder er det litt vanskelig å henge med for min del. For eksempel at øyriket de kommer til heter «Tiladnen, at alle trillingene bytter navn og at hovedkarakterene møter nye personer hele tiden.

    Jeg gir boka terningkast 4, og den anbefales for de som lett henger med selv om det er mange nye ord og navn. Man må like fantasy, og klare å henge med selv om det kommer noe nytt hele tiden.

    Anbefalt av Jenny Josefin Hansen

Legg inn en kommentar